ikke glem

ikke glem alle de fine folka du har prata med de siste dagene. hun som sa dette kommer til å bli ditt år, hun som sa jeg tenker akkurat det samme, han som sa jeg er også veldig ensom. alle som sa jeg leter også etter noe eller noen. alle som sa at de ikke vet hva de vil, hvor de skal gå, hvem de skal være og hva de skal tro. han som ropte jeg har jo ingen, hun som ble tvangsinnlagt, han som fikk sparken, hun som ble dumpa, han som føler seg tommere og tommere jo flere jenter han ligger med. alle meldingene som ble lest, men aldri besvart. alle planene som ble lagt, men aldri gjennomført. alle drømmene som ble konstruert, men aldri oppfylt. det er så mye som aldri går som det skal, for så mange, hele tiden. ikke glem disse. ikke glem disse. du er ikke alene.

husk at

det var ikke riktig
det var ikke riktig
det var ikke riktig
du var ikke lykkelig
du var ikke forelska
du ville ikke ha sex
du ble ikke forstått
hun ville ikke snakke med deg
da du trengte det aller mest

og en kan ikke være kjærester da

når eksen din dukker opp på tinder
da suger livet

ensom

når alle jeg vil være med enten er i kristiansand, stavanger, bergen eller tromsø.

det er lenge siden jeg har vært så alene som jeg er nå. ingen her kjenner meg. og når jeg tar kontakt med noen bekjente er det enten kan vi ha det til gode, har det litt travelt nå, glemte jeg skulle, glemte å svare. ingen kan.

til

jeg lurer på hvor mange som har begynt å snakke med seg selv fordi det ikke er noen andre å snakke med og hjernen begynner å stimulere seg selv. for den gjør det, jeg har lest det på blindern, at om hjernen ikke får nok input, så begynner den å produsere sosialt stimuli selv. en gang leste jeg også et forskningsprosjekt som gikk ut på hva som skjer med hjernen om den ikke mottar noen sanseinntrykk. menneskene som var med i forsøket ble fullstendig isolert, i helt mørke rom uten lukt, lyd eller lys, og på seg hadde de en slags drakt som gjorde at de ikke kunne kjenne noe mot huden. de fikk heller ikke lov til å snakke. etter forsøket fortalte forsøkspersonene at de etter en stund hadde begynt å få intense sansehallusinasjoner, hvor de både så, hørte og følte alt fra ulike dyr, andre mennesker, vær, vind, trær, varme og kulde. nevropsykologene som ledet prosjektet forklarte dette med at når hjernen blir fullstendig isolert, vil den selvstimulere seg ved å produsere hallusinasjoner, nettopp for å holde hjernecellene intakte. hvor valid dette forskningprosjektet er, vet jeg ikke, men jeg har en mistanke om at det er noe sånt hodet mitt gjør nå. uten at jeg vet det snakker jeg med meg selv, og det er nok fordi jeg ikke snakker med noen andre og hjernen min forsøker å overleve. stakkars stakkars hjerne.

jeg savner alle som ikke er her. de som bor i alle de andre byene enn oslo, de som bor ved havet, ved fjellene, eller i jævla danmark eller tyskland. og selv om det er mange fine folk her, så innser jeg jo at jeg ikke er særlig viktig for noen av dem. av dem som betyr mest for meg i løpet av en dag, vil jeg bare være litt overfladisk prat i løpet av dagen for dem. når alle andre skynter seg hjem etter skolen til sine, blir jeg vandrende rundt på kjøpesenteret fordi jeg ikke orker å begynne de lange ettermiddags -og kveldstimene alene helt ennå. og jeg ser alltid opp mot himmelen og lurer på hvordan det ville vært om jeg kunne sett utover alle hustakene og gjennom alle veggene og inn på alle de menneskene som er like fortapt som meg, som ikke helt vet hva de skal gjøre, om de skal rydde eller trene eller bare sitte der, og se ut i lufta, for det betyr ingenting uansett. også ligger jeg i senga og lurer på nøyaktig hvor mange mennesker det er i oslo som også har begynt å hviske til seg selv bare fordi at ørene skal få den skjøre gleden av å høre noe som bare er ment for dem før de sovner.

the heart wants what the heart wants

og det skjønner jeg ikke. hvordan hjertet bare bestemmer seg for noen. hvordan kan det bare gjøre det? jeg skulle ønske jeg kunne velge selv hvem jeg skulle forelske meg i. da hadde jeg forelsket meg i noen som bodde i denne byen, som var hyggelige og trygge, passe sosiale og passe usosiale. en som har lyst til å dra på fest i helga, men som også vil dra derfra rundt 00:30 for å se tv-serie i senga og kline. jeg har faen meg fått over hundre matcher på tinder nå, og jeg orker såvidt å prate med noen. alle sier bare helt korka ting, ingenting som får meg til å tenke, eller får lyst til å vite noe mer av dem. i stedet tenker jeg bare på hva hun gjør akkurat nå, i dette øyeblikk, om hun er glad, om hun føler seg trygg, om det hadde vært noe jeg kunne gjort for henne, laget kvelds til henne etter at hun kom hjem fra jobb, og holdt rundt henne når hun sovnet for eksempel.

en viktig lekse jeg ikke forstått betydningen av før nå: kjærester kommer og går, venner består.

om å gå på date og hvor lame det er

etter at jeg ble singel har jeg blitt bedt ut av tre personer. ei jente fra sverige, ei jente fra østlandet, og en gutt fra vestlandet. og det jeg lurer på nå, er hvorfor det er slik at man bare liker dem som ikke liker deg tilbake. for svensken skrev: du är jättefin. gutten skrev: jeg kommer til å like deg til jeg dør. og det var hyggelig, men. da jeg møtte hun siste, hun fra østlandet, da betydde liksom alt det andre ingenting. for da jeg så henne, holdt hjertemuskelen min på å knuse brystkasen min innenfra, så hardt og så høyt at jeg var redd jeg skulle kaste opp. hjernen min syntes i tillegg at hun var så nydelig fin at den valgte å glemme ut alt som ble sagt i løpet av de timene vi satt sammen. det eneste jeg husker er at hun ved en anledning rørte ved fingrene mine da hun fortalte noe, men dette registrerte jeg ikke før kanskje en halvtime senere, og det var for sent å røre ved hendene hennes tilbake. med en hjerne av grøt og et skjørt fuglehjerte klemte jeg henne fort og løp av sted. og da jeg sendte henne en melding to dager etter, svarte hun ikke.

klar

jeg ble singel sist vinter. jeg har aldri vært voksen uten henne. og jeg sitter fortsatt her, og skal være voksen, uten at jeg har noen anelse om hvordan jeg er det. men nå er det nok. dette er første dag av klarhet. jeg har aldri vært singel i oslo før. og det er nettopp dette denne bloggen skal handle om; en studie av livet som singel i hovedstaten, og hvordan livet sakte men sikkert stabler seg på beina igjen. velkommen.