det slipper det slipper det slipper det slipper
taket
herregud så deilig

har gått gjennom tidenes varmeste vår med tidenes kaldeste hjerte

etter å ha hørt stemmen hennes hver eneste eneste dag i fire år, hørte jeg ikke stemmen hennes på to måneder, og hele livet mitt ble stille. etter to måneder ringte jeg henne igjen og med en gang hun hørte stemmen min begynte hun å gråte. og fortalte at hun aldri hadde hatt det så vondt som etter at vi slo opp, at hun ikke fikke sove, ikke fikk spise, at hun var i sjokk og i sorg og at hun savnet meg utrolig mye. og jeg fikk sagt at hun var det beste og mest spesielle som noen gang hadde hendt meg. og det var fint og rart og vondt og godt å høre stemmen hennes igjen. og etter at vi la på følte jeg at alt gikk bra. og jeg tenkte at dette går jo fint, og tok på meg conversene og ut i oslosola,  og gikk mot sultan for å kjøpe ingefær og søtpotet til middagen.

også smalt det.

jeg trodde jeg skulle dø. jeg holdt på å kaste opp av savn og lengsel og forvirring, jeg følte beina knakk sammen under meg, at livet mitt endte her, akkurat her, i thorvald meyers gate, i gata vi kyssa for første gang en natt i 2009, hvor vi har gått opp og ned så mange ganger, holdt hender, om vinteren om sommeren, her trodde jeg livet mitt skulle ende fordi jeg savna henne så voldsomt, så intenst og hjelpesløst mye, en fortvilelse jeg aldri har kjent før forplantet seg i kroppen og gjennsomsyret den av en slik kraft at jeg fikk ikke puste. det er det verste jeg noen gang har kjent. og det varte og to døgn, uten mat og uten søvn og nå sitter jeg hjemme hos mamma og pappa og blir ivaretatt og et sted langt inne i meg merker jeg at det såvidt letter. at et lite lite håp om at det kommer til å gå bra spirer og gror et sted der inne i mørket.