det slipper det slipper det slipper det slipper
taket
herregud så deilig

har gått gjennom tidenes varmeste vår med tidenes kaldeste hjerte

etter å ha hørt stemmen hennes hver eneste eneste dag i fire år, hørte jeg ikke stemmen hennes på to måneder, og hele livet mitt ble stille. etter to måneder ringte jeg henne igjen og med en gang hun hørte stemmen min begynte hun å gråte. og fortalte at hun aldri hadde hatt det så vondt som etter at vi slo opp, at hun ikke fikke sove, ikke fikk spise, at hun var i sjokk og i sorg og at hun savnet meg utrolig mye. og jeg fikk sagt at hun var det beste og mest spesielle som noen gang hadde hendt meg. og det var fint og rart og vondt og godt å høre stemmen hennes igjen. og etter at vi la på følte jeg at alt gikk bra. og jeg tenkte at dette går jo fint, og tok på meg conversene og ut i oslosola,  og gikk mot sultan for å kjøpe ingefær og søtpotet til middagen.

også smalt det.

jeg trodde jeg skulle dø. jeg holdt på å kaste opp av savn og lengsel og forvirring, jeg følte beina knakk sammen under meg, at livet mitt endte her, akkurat her, i thorvald meyers gate, i gata vi kyssa for første gang en natt i 2009, hvor vi har gått opp og ned så mange ganger, holdt hender, om vinteren om sommeren, her trodde jeg livet mitt skulle ende fordi jeg savna henne så voldsomt, så intenst og hjelpesløst mye, en fortvilelse jeg aldri har kjent før forplantet seg i kroppen og gjennsomsyret den av en slik kraft at jeg fikk ikke puste. det er det verste jeg noen gang har kjent. og det varte og to døgn, uten mat og uten søvn og nå sitter jeg hjemme hos mamma og pappa og blir ivaretatt og et sted langt inne i meg merker jeg at det såvidt letter. at et lite lite håp om at det kommer til å gå bra spirer og gror et sted der inne i mørket.

jeg føler at livet mitt nullstiller seg igjen. akkurat som det gjorde da jeg var nitten. at jeg begynner litt på start igjen. ingenting er bestemt, alt er åpent. ifjor på denne tid var jeg tjuetre, hadde samboer, trodde vi skulle være sammen for alltid, skulle få hund, planla å kjøpe leilighet. om ett år er jeg tjuefem og ferdigutdannet, alt er fritt. jeg har ingenting som holder meg fast noe sted. jeg lurer sånn på hva som kommer til å skje.

utsikt

nok en dag har gått uten at jeg har snakket med noen. fra vinduet mitt kan jeg se oslo domkirke, kulturkirken jacob, grønland kirke, tøyenkirken, sofienberg kirke, paulus kirke. mange kirker.

noe jeg skrev da internett var nede og det tordnet utenfor

jeg har tenkt på deg hver eneste dag siden den femte februar i år. av og til lurer jeg meg til å drømme meg helt bort i deg, selv om jeg egentlig har lovet meg selv å ikke gjøre det. fordi du er helt uoppnåelig, det er utelukket, men likevel lurer jeg meg til å tenke på hvordan du ser ut, hvordan du prater, latteren i øynene dine, varmen i blikket ditt, hvordan det ville vært å sett deg sove, og våkne, gråte. du er til og med for fin til at jeg tør å kle av deg i hodet mitt, til og med der er det overveldende nok å bare betrakte deg på avstand. alt jeg vil er å ta vare på deg, sove inntil deg, lage kveldsmat til deg, ha lange samtaler med deg, gå tur med deg, vite alt om deg og elske deg, krangle med deg, dra til syden, gå på do, la deg ligge på fanget mitt, holde rundt deg, kysse deg velkommen hjem om ettermiddagen. 

jenter jeg har datet

psykologen
kunstneren1
litteraturviteren
kunstneren2
legen
forfatteren
tannlegen